When it's time to live and let die..
Han ligger over meg.. Vi er varme og svette. Jeg ser inn i de fantastiske øynene hans,
og klarer ikke helt forstå at denne nesten perfekte gutten virkelig er min.
Han smiler med det vakre smilet sitt og jeg føler at hele meg smelter inn i armene hans med et
ønske om å bli der for alltid. Han puster tungt og legger seg ned over meg igjen.
"Du er alt for meg.. Du er hele min verden.. Jeg kan ikke leve uten deg.." hvisker han inn i øret mitt.
Jeg smiler, og får tårer i øynene. Det er perfekt øyeblikk. Hud mot hud, to bankende hjerter, true love..
Jeg kjenner det fra hårtuppene og ut til tærne. Dette er gutten jeg vil tilbringe resten av livet med.
Jeg kan stole på ham, han vil aldri sikte meg, han er bare min.. Ikke mer svik, ingen flere tårer.
Jeg er så lykkelig at jeg nesten letter. Kevin er så fantastisk.
og klarer ikke helt forstå at denne nesten perfekte gutten virkelig er min.
Han smiler med det vakre smilet sitt og jeg føler at hele meg smelter inn i armene hans med et
ønske om å bli der for alltid. Han puster tungt og legger seg ned over meg igjen.
"Du er alt for meg.. Du er hele min verden.. Jeg kan ikke leve uten deg.." hvisker han inn i øret mitt.
Jeg smiler, og får tårer i øynene. Det er perfekt øyeblikk. Hud mot hud, to bankende hjerter, true love..
Jeg kjenner det fra hårtuppene og ut til tærne. Dette er gutten jeg vil tilbringe resten av livet med.
Jeg kan stole på ham, han vil aldri sikte meg, han er bare min.. Ikke mer svik, ingen flere tårer.
Jeg er så lykkelig at jeg nesten letter. Kevin er så fantastisk.
Plutselig kommer et minne frem fra underbevisstheten min. Det tvinger seg frem og ødelegger min harmoni. Jeg prøver å få det bort. Tårene velter opp i øynene. Jeg vil bare ha ham bort fra hodet mitt. Det er ikke deg jeg vil ha lenger.. Det er ikke deg.. Men minnet tvinger seg frem ubarmhjertig. 2008, kun 3 dager før nyttårsaften. Jeg er på Gardemoen, det er ganske sent. Mørket har allerede lagt deg ute. Jeg skal treffe ham. Hjertet mitt banker fortere en jeg trodde var mulig. Jeg kan se skiltet med "Informasjon" på. Jeg har øynene festet mot svingdøren der bussholdeplassen er. Så ser jeg ham... selv om det er lengesiden jeg har sett ham er han ikke til å ta feil. Jeg ville ha kjent igjen den figuren uansett hvor. Det brune, halvlange håret er heller ikke til å ta feil av. Han går med hodet bøyd og kaster litt på luggen. Hendene i lommene på den svarte jakka,
slik han alltid bruker å gå. Flanellskjorta stikker ut under jakka. Han kommer mot meg. Jeg tror ikke han har sett meg, og trekker øynene fort til meg. Jeg kunne ha stirret på ham i all evighet. Han er så vakker. Ubeskrivelig vakker. Jeg stirrer på mobilen, men jeg fortsetter å stirre på ham i øyekroken. Måten han går på, måten han beveger hodet.. Jeg skulle ønske jeg kunne fryse øyeblikket. Men han nærmer seg stadig mer, og jeg kjenner at hjertet mitt er på randen til kollaps. Verden går i slow motion mens jeg ser at hodet hans beveger seg opp fra bakken og øynene søker meg. Han er ca. 6 meter unna meg nå. Jeg klarer ikke å holde meg lenger. Kroppen min blir sugd mot hans, sinnet mitt dratt mot hans. Jeg snur meg, og fremdeles i slow motion begynner jeg å løpe mot ham. Jeg kaster meg rundt halsen hans, og tårene svir i øynene. Kroppen min smelter sammen med hans og verden er komplett igjen.. etter så mye tid, er endelig alt komplett igjen.
slik han alltid bruker å gå. Flanellskjorta stikker ut under jakka. Han kommer mot meg. Jeg tror ikke han har sett meg, og trekker øynene fort til meg. Jeg kunne ha stirret på ham i all evighet. Han er så vakker. Ubeskrivelig vakker. Jeg stirrer på mobilen, men jeg fortsetter å stirre på ham i øyekroken. Måten han går på, måten han beveger hodet.. Jeg skulle ønske jeg kunne fryse øyeblikket. Men han nærmer seg stadig mer, og jeg kjenner at hjertet mitt er på randen til kollaps. Verden går i slow motion mens jeg ser at hodet hans beveger seg opp fra bakken og øynene søker meg. Han er ca. 6 meter unna meg nå. Jeg klarer ikke å holde meg lenger. Kroppen min blir sugd mot hans, sinnet mitt dratt mot hans. Jeg snur meg, og fremdeles i slow motion begynner jeg å løpe mot ham. Jeg kaster meg rundt halsen hans, og tårene svir i øynene. Kroppen min smelter sammen med hans og verden er komplett igjen.. etter så mye tid, er endelig alt komplett igjen.
Jeg kan fremdeles huske alt. Hvordan armene han kjentes rundt meg, hvordan han hvisket i øret mitt, hvordan han luktet, hvor varm han var og hvor fort hjertet hans banket. Jeg kan fremdeles huske alt.. selv om jeg har fortrengt det så lenge.. så lenge har det lugget og ulmet i underbevisstheten min.. Skal jeg aldri bli kvitt deg, Anders? Hvorfor fortsetter du å poppe opp over alt, når jeg ikke vil ha deg der?
Så kommer jeg tilbake til virkeligheten av at Kevin gir meg at kyss på munnen. Jeg rister på hodet for å riste bort den ekle følelsen jeg fikk i hjertet. Følelsen av å svike samtidig som man elsker. Tårene begynner å renne. Jeg tørker dem bort for at Kevin ikke skal se dem. Jeg lener meg opp til øret hans, lukker øynene og hvisker: "Du er så fantastisk, Kvein. Jeg vil være med deg for alltid.. Du er alt for meg." før jeg lar hånden stryke over ryggen hans. Dette er ham jeg vil ha, og ingen andre skal få ødelegge det. Til og med ikke Anders.. Spesielt ikke Anders!




